Flere historier / artikler finner du lengst nede på denne siden!
Bildetekst: Den sårede morderen føres inn på sykehuset i Gällivare av landsfiskal Olof Nordgren {t. v.) og flyveren Arne Gundersen.
SPORLØST FORSVUNNET - Fra "Allers" nr.37-1962 - av Carl Olaf Bernhardsson
I fjellstrøkene like bak svenskegrensen holder det til en helt utilregnelig person som skyter ned alle han møter. Svensk og norsk politi sirkler ham inn med skipatruljer og fly og klarer til slutt å fange ham.
Klokken halv ti om kvelden tirsdag 20. februar 1951 får landsfiskal (som kan tilsvare lensmann hos oss) Erland Strøm en oppringning fra den samiske jegeren Mickel Erik Kuoljok. Den svært slitne samen har oppskakende nyheter å fortelle.
I korthet går de ut på at en mordgal nordmann herjer i fjelltraktene ved grensen og at samens kamerat Sven Børje Johansson har falt for en av kulene til denne sinnsyke skarpskytteren. Kuoljok og Johansson hadde vært på rypejakt. Mandag kveld tok de inn på Akkustugan, et overnattingssted.
Da de var gått til sengs, fikk de se gjenskjæret av ild på himmelen over Vaisaluokta, syv mil i Østlig retning. De visste at den svenske turistforening hadde flere velutstyrte hytter på den kanten, og de fryktet for at det kunne være oppstått brann i en av dem.
Neste morgen spenner de to jegerne på seg skiene og drar østover for å finne ut hvordan det ligger an. De får sine bange anelser bekreftet - en meget flott hytte er brent ned til grunnen. Like i nærheten står det en liten, nokså primitiv hytte. Den har det ikke tatt fyr i. De to jegerne går forbi den sorte branntomten og bort til hytten. De banker i døren med geværene sine, og straks blir døren åpnet av en fremmedkar.
I korthet går de ut på at en mordgal nordmann herjer i fjelltraktene ved grensen og at samens kamerat Sven Børje Johansson har falt for en av kulene til denne sinnsyke skarpskytteren. Kuoljok og Johansson hadde vært på rypejakt. Mandag kveld tok de inn på Akkustugan, et overnattingssted.
Da de var gått til sengs, fikk de se gjenskjæret av ild på himmelen over Vaisaluokta, syv mil i Østlig retning. De visste at den svenske turistforening hadde flere velutstyrte hytter på den kanten, og de fryktet for at det kunne være oppstått brann i en av dem.
Neste morgen spenner de to jegerne på seg skiene og drar østover for å finne ut hvordan det ligger an. De får sine bange anelser bekreftet - en meget flott hytte er brent ned til grunnen. Like i nærheten står det en liten, nokså primitiv hytte. Den har det ikke tatt fyr i. De to jegerne går forbi den sorte branntomten og bort til hytten. De banker i døren med geværene sine, og straks blir døren åpnet av en fremmedkar.
Bildetekst: Over til venstre: Den desperate morderen er blitt overmannet og såret. Her blir han kroppsvisitert av overkonstabel Gustafsson, med flyveren Arne Gundersen som meget vaktsom medhjelper.
Over til høyre: Arne Gundersen ved sportsflyet sitt.
Over til høyre: Arne Gundersen ved sportsflyet sitt.
Han er en underlig fremtoning. Det mørke håret er så langt at det krøller seg over jakkekanten, og hele underansiktet er gjemt bak barter og skjegg.
De brune, stikkende Øynene har et truende uttrykk. Han er nordmann. Han sier at han er blitt låst inne i hytten, og spør hva de to rypejegerne vil.
- Kom dere vekk! brøler han plutselig, - kom dere vekk, ellers skyter jeg!
Og i neste Øyeblikk holder han et mausergevær (Red. anm. Krag Jørgensen mod 1894, "langkrag") i hendene.
Svenskene forstår at mannen er fullstendig fra seg og at det er han som med vitende og vilje er årsak til at turisthytten er brent ned. De trekker seg tilbake, spenner på seg skiene igjen og fjerner seg. Her er det best å være varsom. Mannen kan jo umulig være riktig klok, og følgelig er det umulig å vite hvor de har ham. Da de langer ut bort fra den lille hytten, ser de at han står i døråpningen med geværet i hendene og stirrer etter dem.
De er kommet ca. 400 meter avgårde da de hører skudd bak seg. Skuddene kommer i rask rekkefølge. Kuoljok kaster seg overende i sneen og unngår å bli truffet. Men han hører skrik fra kameraten, ser ham falle og ser sneen bli farvet rød der Johansson blir liggende. Han forsøker å krype bort til ham,men en ny kule piper forbi hodet på ham, og så innser Kuoljok at det er vanvidd å bli liggende midt i skuddfeltet. Han må komme seg så langt vekk som mulig med en gang. Han ruller seg rundt noen ganger til han kommer bak noen busker. Der reiser han seg opp, og så setter han kursen mot Suorva, som er nærmeste sted hvor det finnes folk. Han må skaffe hjelp - selv om det er drøye syv mil å gå.
VILLMARKPATRULJEN
Slik lød altså Kuoljoks beretning til landsfiskal Strøm. En mann var forsvunnet, lå alvorlig såret et sted ute i den hvite ødemarken. Kanskje hadde den vanvittige morderen gått bort til ham og gjort det helt av med ham. Og selv om ikke det var skjedd, så var det en tragisk mulighet for at svensken kunne forblø før noen nådde frem. Det gjaldt sekunder - og samtidig gjaldt det dager, for slik var den bitre sannheten i disse traktene med de veldige avstandene.
Allerede samme natt organiserte Strøm sammen med assistenten sin, Olof Nordgren, en skipatrulje som skulle gi seg i vei straks det lysnet. Nordgren ble utpekt som leder, og det var ikke noe dumt valg. Denne fysisk veltrimmede politimannen var vokst opp i Halsingland, blant skog, vidder og fjell. I tre år hadde han hatt sin virksomhet her oppe ved polarsirkelen.
De øvrige i patruljen var overkonstabell Torsten Gustafssan og politimennene Thure Larsson og Rolf Mørtberg. Alle var meget dyktige orienteringsløpere, skyttere og skiløpere og tilhørte den faste politistyrken i disse traktene. «Jokkmokks-Gustafsson» var attpå til en kar som hadde deltatt i de olympiske leker som skiløper på langdistanser og gjort det svært godt. Jo, dette var i høyeste grad en skipatrulje som var kvalifisert for en oppgave som denne.
De regnet med at Johansson fortsatt var i live, men så hardt såret at han trengte hjelp så fort det i det hele tatt gikk an. Det første de undersøkte, var derfor flymulighetene. Været var imidlertid dårlig, med storm og stort snefall. De fant derfor å måtte oppgi tanken på å bruke fly, og fikk i stedet tak i en amfibiebil. På grunn av uværet og strabasene kom imidlertid patruljen frem til Suorva senere enn beregnet. Der ventet samen Kuoljok på dem.
Av hans beretning fremgikk det at han ikke hadde fått noe inntrykk av at Johansson var blitt drept mens han var til stede. Dette styrket patruljens forhåpninger om at den sårede mannen kunne bli reddet. Hvis han ikke var satt fullstendig ut av spillet ved kulen han hadde fått, kunne han muligens også være i stand til å forsvare seg mot den desperate overfallsmannen ved å bruke geværet. Men det var vel mest sannsynlig at denne vanvittige fyren hadde fått Johansson på kornet og gjort det av med ham. Dette var imidlertid en tanke hver eneste av karene valgte å skyve fra seg.
De brune, stikkende Øynene har et truende uttrykk. Han er nordmann. Han sier at han er blitt låst inne i hytten, og spør hva de to rypejegerne vil.
- Kom dere vekk! brøler han plutselig, - kom dere vekk, ellers skyter jeg!
Og i neste Øyeblikk holder han et mausergevær (Red. anm. Krag Jørgensen mod 1894, "langkrag") i hendene.
Svenskene forstår at mannen er fullstendig fra seg og at det er han som med vitende og vilje er årsak til at turisthytten er brent ned. De trekker seg tilbake, spenner på seg skiene igjen og fjerner seg. Her er det best å være varsom. Mannen kan jo umulig være riktig klok, og følgelig er det umulig å vite hvor de har ham. Da de langer ut bort fra den lille hytten, ser de at han står i døråpningen med geværet i hendene og stirrer etter dem.
De er kommet ca. 400 meter avgårde da de hører skudd bak seg. Skuddene kommer i rask rekkefølge. Kuoljok kaster seg overende i sneen og unngår å bli truffet. Men han hører skrik fra kameraten, ser ham falle og ser sneen bli farvet rød der Johansson blir liggende. Han forsøker å krype bort til ham,men en ny kule piper forbi hodet på ham, og så innser Kuoljok at det er vanvidd å bli liggende midt i skuddfeltet. Han må komme seg så langt vekk som mulig med en gang. Han ruller seg rundt noen ganger til han kommer bak noen busker. Der reiser han seg opp, og så setter han kursen mot Suorva, som er nærmeste sted hvor det finnes folk. Han må skaffe hjelp - selv om det er drøye syv mil å gå.
VILLMARKPATRULJEN
Slik lød altså Kuoljoks beretning til landsfiskal Strøm. En mann var forsvunnet, lå alvorlig såret et sted ute i den hvite ødemarken. Kanskje hadde den vanvittige morderen gått bort til ham og gjort det helt av med ham. Og selv om ikke det var skjedd, så var det en tragisk mulighet for at svensken kunne forblø før noen nådde frem. Det gjaldt sekunder - og samtidig gjaldt det dager, for slik var den bitre sannheten i disse traktene med de veldige avstandene.
Allerede samme natt organiserte Strøm sammen med assistenten sin, Olof Nordgren, en skipatrulje som skulle gi seg i vei straks det lysnet. Nordgren ble utpekt som leder, og det var ikke noe dumt valg. Denne fysisk veltrimmede politimannen var vokst opp i Halsingland, blant skog, vidder og fjell. I tre år hadde han hatt sin virksomhet her oppe ved polarsirkelen.
De øvrige i patruljen var overkonstabell Torsten Gustafssan og politimennene Thure Larsson og Rolf Mørtberg. Alle var meget dyktige orienteringsløpere, skyttere og skiløpere og tilhørte den faste politistyrken i disse traktene. «Jokkmokks-Gustafsson» var attpå til en kar som hadde deltatt i de olympiske leker som skiløper på langdistanser og gjort det svært godt. Jo, dette var i høyeste grad en skipatrulje som var kvalifisert for en oppgave som denne.
De regnet med at Johansson fortsatt var i live, men så hardt såret at han trengte hjelp så fort det i det hele tatt gikk an. Det første de undersøkte, var derfor flymulighetene. Været var imidlertid dårlig, med storm og stort snefall. De fant derfor å måtte oppgi tanken på å bruke fly, og fikk i stedet tak i en amfibiebil. På grunn av uværet og strabasene kom imidlertid patruljen frem til Suorva senere enn beregnet. Der ventet samen Kuoljok på dem.
Av hans beretning fremgikk det at han ikke hadde fått noe inntrykk av at Johansson var blitt drept mens han var til stede. Dette styrket patruljens forhåpninger om at den sårede mannen kunne bli reddet. Hvis han ikke var satt fullstendig ut av spillet ved kulen han hadde fått, kunne han muligens også være i stand til å forsvare seg mot den desperate overfallsmannen ved å bruke geværet. Men det var vel mest sannsynlig at denne vanvittige fyren hadde fått Johansson på kornet og gjort det av med ham. Dette var imidlertid en tanke hver eneste av karene valgte å skyve fra seg.
Bildetekst: Over til venstre: Fra venstre: politimann Rolf Mørtberg, lederen landsfiskal Olof Nordgren. Flyveren Arne Gundersen. Politimann Thore Larsson og overkonstabel Torsten Gustafsson som har vært et lysende navn i svensk skisport. Over til høyre: Ved nordbredden av Akkajaore hadde villmannen tatt en rast på et sted hvor det var blitt slaktet og fremdeles lå reinsdyrskrotter. Dessverre var han ikke der lenger da politiet kom dit. En ungrein som hadde slikket i seg matrester, kom seg unna i en fei da patruljen dukk.et opp.
FLYVENDE "GUNDER"
Nærmere førti timer var nå gått siden mordforsøket - eller mordet - hadde funnet sted. Men fremdeles var det seks mil igjen til Akka, som var patruljens mål før den virkelige letingen etter Johansson tok til. Den vanvittige skarpskytteren fra den andre siden av grensen fikk man ta seg av etterpå. Landsfiskal Nordgren håpet at det ville bli bedre vær neste morgen. Da kunne det kanskje bli mulig å bruke fly. Det gikk som han hadde håpet, torsdag bød på klart og rolig vær. Nordgren kontaktet trafikkflyveren Arne Gundersen, som holdt til ved Luspebryggan, mange mil borte. Denne kom over med det lille flyet sitt, som kunne ta to passasjerer og en bagasje på snaue femti kilo. Tre mann i patruljen fortsatte turen på ski mot Akkastugan, mens Nordgren og Larsson tok luftveien. Gundersen fløy snorrett mot Vaisaluokta, og da de kom dit, så de at flere hytter sto i brann. De så også ruinene etter noen som allerede var brent ned. Gundersen svingte tilbake mot Akka. Det fine med denne tredve år gamle flyveren var at han sjelden eller aldri behøvde kart. Han kjente alle fjelltoppene her og visste nøyaktig hvilke vann han kunne lande på. "Gunder", som han het blant kameratene, hadde lært seg å fly da han var i det militære og var en meget dyktig glideflyver.
Denne friskusen, som kombinerte mot og energi med intelligens og våkenhet, fikk plutselig øye på noe der han fløy over Akka.
- Hei, se der nede! ropte han.
- Det er noen som vinker!
Utenfor hytten der nede sto det en skikkelse som med korte mellomrom vinket opp mot de tre karene i flyet.
- Jeg håper at det er Johansson.
Da har han klart seg, jublet Nordgren og beordret landing.
SVIMET AV FEM GANGER
Politifolkene visste ikke hvor den farlige nordmannen oppholdt seg. For sikkerhets skyld gikk Gundersen ned langt ute på vannet, og så gikk de tre karene med våpen i hendene og med godt mellomrom i bredden i retning av hytten. I hytten traff de Johansson. Det var liv i ham, men han var temmelig medtatt etter skuddet han hadde fått i underlivet. Mens Gundersen gikk opp igjen med flyet og hentet de andre karene i skipatruljen, fortalte den sårede rypejegeren om de umenneskelige strabasene han hadde måttet gjennomgå de to døgnene han hadde vært alene og ventet på hjelp.
Etter å ha blitt såret, hadde han slept seg inn mellom noen busker ved sjøkanten og sendt et skudd mot fremmedkaren for å oppholde ham mens Kuoljok gikk etter hjelp. Nordmannen besvarte ikke ilden, og Johansson krøp videre - skiene hadde han måttet gi avkall på. Han stanset ikke før han kom til mere kronglet og mindre oversiktlig terreng. Han hadde følt seg forferdelig svak, og på en 200 meter lang strekning hadde han svimet av fem ganger på grunn av blodtapet. Så var han blitt liggende stille til det ble kveld, uten å se andre livstegn fra fienden enn at det begynte å brenne i nok en hytte, denne gang en reingjeterbu. Da det var blitt mørkt, slepte Johansson seg videre, helt til han kom til en liten bu der han fant litt mat, et par gamle ski og - fremfor alt - forbindingssaker så han kunne stanse blødningen. Onsdag fortsatte han videre langs sjøen til han kom til enda en hytte. Han hadde krøpet og ravet. Men han hadde allikevel følt seg i litt bedre form nå enn dagen før. Man kan forstå den gleden han følte da han fikk øye på flyet og så oppdaget at karene der oppe fikk øye på ham. Johansson ble båret inn i flyet, og så satte Gundersen kursen mot Gällivare. Johansson ble lagt inn på sykehuset der, og det gikk ikke mange dagene før han ble bra nok til at han kunne gjenoppta villmarkslivet.
Ved avreisen fra Akka hadde Gundersen lovet å komme tilbake fortest mulig, senest innen tre døgn. Inntil da var patruljen avskåret fra omverdenen - en ikke akkurat behagelig situasjon. Karene installerte seg i hytten hvor de hadde funnet Johansson. Noe de alle grublet på, var hvorfor den norske politipatruljen ikke var kommet. Landsfiskal Strøm hadde nemlig etter alarmmeldingen til Jokkmokk ringt til politimesteren i Narvik, som hadde fortalt at den ville nordmannen etter alt å dømme var den seksogtyve år gamle bondegutten Bjørn Berg (navnet her er oppdiktet). Samtidig hadde politimesteren lovet at norske forsterkninger straks skulle begi seg mot Akkastugan. Patruljene skulle således ha møtt hverandre allerede kvelden før. Nå kom svenskene frem et helt døgn for sent, og allikevel var ikke nordmennene på plass. Hadde deres mordlystne landsmann overrumplet dem i et eller annet bakhold?
Nærmere førti timer var nå gått siden mordforsøket - eller mordet - hadde funnet sted. Men fremdeles var det seks mil igjen til Akka, som var patruljens mål før den virkelige letingen etter Johansson tok til. Den vanvittige skarpskytteren fra den andre siden av grensen fikk man ta seg av etterpå. Landsfiskal Nordgren håpet at det ville bli bedre vær neste morgen. Da kunne det kanskje bli mulig å bruke fly. Det gikk som han hadde håpet, torsdag bød på klart og rolig vær. Nordgren kontaktet trafikkflyveren Arne Gundersen, som holdt til ved Luspebryggan, mange mil borte. Denne kom over med det lille flyet sitt, som kunne ta to passasjerer og en bagasje på snaue femti kilo. Tre mann i patruljen fortsatte turen på ski mot Akkastugan, mens Nordgren og Larsson tok luftveien. Gundersen fløy snorrett mot Vaisaluokta, og da de kom dit, så de at flere hytter sto i brann. De så også ruinene etter noen som allerede var brent ned. Gundersen svingte tilbake mot Akka. Det fine med denne tredve år gamle flyveren var at han sjelden eller aldri behøvde kart. Han kjente alle fjelltoppene her og visste nøyaktig hvilke vann han kunne lande på. "Gunder", som han het blant kameratene, hadde lært seg å fly da han var i det militære og var en meget dyktig glideflyver.
Denne friskusen, som kombinerte mot og energi med intelligens og våkenhet, fikk plutselig øye på noe der han fløy over Akka.
- Hei, se der nede! ropte han.
- Det er noen som vinker!
Utenfor hytten der nede sto det en skikkelse som med korte mellomrom vinket opp mot de tre karene i flyet.
- Jeg håper at det er Johansson.
Da har han klart seg, jublet Nordgren og beordret landing.
SVIMET AV FEM GANGER
Politifolkene visste ikke hvor den farlige nordmannen oppholdt seg. For sikkerhets skyld gikk Gundersen ned langt ute på vannet, og så gikk de tre karene med våpen i hendene og med godt mellomrom i bredden i retning av hytten. I hytten traff de Johansson. Det var liv i ham, men han var temmelig medtatt etter skuddet han hadde fått i underlivet. Mens Gundersen gikk opp igjen med flyet og hentet de andre karene i skipatruljen, fortalte den sårede rypejegeren om de umenneskelige strabasene han hadde måttet gjennomgå de to døgnene han hadde vært alene og ventet på hjelp.
Etter å ha blitt såret, hadde han slept seg inn mellom noen busker ved sjøkanten og sendt et skudd mot fremmedkaren for å oppholde ham mens Kuoljok gikk etter hjelp. Nordmannen besvarte ikke ilden, og Johansson krøp videre - skiene hadde han måttet gi avkall på. Han stanset ikke før han kom til mere kronglet og mindre oversiktlig terreng. Han hadde følt seg forferdelig svak, og på en 200 meter lang strekning hadde han svimet av fem ganger på grunn av blodtapet. Så var han blitt liggende stille til det ble kveld, uten å se andre livstegn fra fienden enn at det begynte å brenne i nok en hytte, denne gang en reingjeterbu. Da det var blitt mørkt, slepte Johansson seg videre, helt til han kom til en liten bu der han fant litt mat, et par gamle ski og - fremfor alt - forbindingssaker så han kunne stanse blødningen. Onsdag fortsatte han videre langs sjøen til han kom til enda en hytte. Han hadde krøpet og ravet. Men han hadde allikevel følt seg i litt bedre form nå enn dagen før. Man kan forstå den gleden han følte da han fikk øye på flyet og så oppdaget at karene der oppe fikk øye på ham. Johansson ble båret inn i flyet, og så satte Gundersen kursen mot Gällivare. Johansson ble lagt inn på sykehuset der, og det gikk ikke mange dagene før han ble bra nok til at han kunne gjenoppta villmarkslivet.
Ved avreisen fra Akka hadde Gundersen lovet å komme tilbake fortest mulig, senest innen tre døgn. Inntil da var patruljen avskåret fra omverdenen - en ikke akkurat behagelig situasjon. Karene installerte seg i hytten hvor de hadde funnet Johansson. Noe de alle grublet på, var hvorfor den norske politipatruljen ikke var kommet. Landsfiskal Strøm hadde nemlig etter alarmmeldingen til Jokkmokk ringt til politimesteren i Narvik, som hadde fortalt at den ville nordmannen etter alt å dømme var den seksogtyve år gamle bondegutten Bjørn Berg (navnet her er oppdiktet). Samtidig hadde politimesteren lovet at norske forsterkninger straks skulle begi seg mot Akkastugan. Patruljene skulle således ha møtt hverandre allerede kvelden før. Nå kom svenskene frem et helt døgn for sent, og allikevel var ikke nordmennene på plass. Hadde deres mordlystne landsmann overrumplet dem i et eller annet bakhold?
MØTE MED VILLMANNEN
Ingen visste noe om denne Bjørn Berg. Men politimesteren i Narvik hadde opplyst at mannen var en meget fjellvant kar, en flink skiløper og litt av en skarpskytter. Året før hadde han oppholdt seg helt alene i fjellene i hele 227 døgn - det ble sagt at han var litt av en særling og at han elsket viddene og skydde folk. Fredag ble jakten gjenopptatt, og fra de sortbrente ruinene i Vaisaluokta kunne patruljen følge et skispor som førte til nordbredden av Akkajaure. Dit kom de nokså utmattede karene om kvelden og oppdaget plutselig tre steder hvor det var blitt slaktet - reinsdyrskrottene lå der ennå. Så fant de spor etter en pulk. Villmannen kunne ikke være langt borte. Berg - om det nå var han - hadde brutt opp herfra for en forholdsvis kort stund siden. Asken etter bålet var ennå ikke helt kald. Et skispor løp vestover mot grensen til Norge. Men nå var det blitt for mørkt til at jakten kunne fortsette. Patruljen vendte tilbake til hytten som den kom fra. Formen var det så som så med nå, for de hadde gått i fokk og motvind hele dagen. Men i Akka ventet det dem noe gledelig - den norske politipatruljen var kommet. Den besto av løytnant Leif Storjord, politimann Terje Winther og tre lokalkjente samer. En god del av natten gikk nå til å planlegge neste dags fremrykning. Alle var enig om at de hadde et temmelig skralt utgangspunkt. Villmannen hadde sikkert dratt langt mot vest, kanskje inn i Norge, og det ville bli en hard jobb for karene å spore ham opp. Flyhjelp lot til å være den eneste brukbare løsningen på problemet. Lørdag morgen startet to mann på ski mot Suorva for å ringe etter Gundersen eller en annen flyver. Men akkurat da dukket flyet til Gundersen opp, og han ble mottatt med stor begeistring da han hadde landet. Gundersen og landsfiskal Nordgren gikk opp for å speide, mens fem andre karer i patruljen skulle gå på ski mot de leirplassene de hadde funnet dagen før. Noen timer senere fant det første møtet sted mellom jegerne og villdyret i menneskeham. Det skjedde på femti meters avstand - fra luften. Mannen lå på maven på en snefri stenhelle mellom dvergbjerk og kikket oppover. Gundersen gjorde en sving og satte kursen for full gass til Akka, der han bl. a. hentet rifler · til Storjord og Winther, som bare var bevæpnet med pistoler. Så satte hele patruljen seg i bevegelse mot stedet hvor villmannen var blitt sett. Gundersen fløy slik at flyet hele tiden var synbart for de samiske veiviserne, som aldri var i tvil om hvilken vei som var den korteste i terrenget. Etterhvert delte skiløperne seg opp i to og to på linje. Nå gjaldt det å komme opp i høyden og derfra tvinge desperadoen mot lavtliggende og åpent terreng. Denne taktikken var særdeles påkrevd nå - de ville ikke risikere å komme inn i et bakhold. Men dessverre var det svært lite oversiktlig her; store stener og fjellknauser stakk opp alle steder. Det var som å lete etter en ånd.
Ingen visste noe om denne Bjørn Berg. Men politimesteren i Narvik hadde opplyst at mannen var en meget fjellvant kar, en flink skiløper og litt av en skarpskytter. Året før hadde han oppholdt seg helt alene i fjellene i hele 227 døgn - det ble sagt at han var litt av en særling og at han elsket viddene og skydde folk. Fredag ble jakten gjenopptatt, og fra de sortbrente ruinene i Vaisaluokta kunne patruljen følge et skispor som førte til nordbredden av Akkajaure. Dit kom de nokså utmattede karene om kvelden og oppdaget plutselig tre steder hvor det var blitt slaktet - reinsdyrskrottene lå der ennå. Så fant de spor etter en pulk. Villmannen kunne ikke være langt borte. Berg - om det nå var han - hadde brutt opp herfra for en forholdsvis kort stund siden. Asken etter bålet var ennå ikke helt kald. Et skispor løp vestover mot grensen til Norge. Men nå var det blitt for mørkt til at jakten kunne fortsette. Patruljen vendte tilbake til hytten som den kom fra. Formen var det så som så med nå, for de hadde gått i fokk og motvind hele dagen. Men i Akka ventet det dem noe gledelig - den norske politipatruljen var kommet. Den besto av løytnant Leif Storjord, politimann Terje Winther og tre lokalkjente samer. En god del av natten gikk nå til å planlegge neste dags fremrykning. Alle var enig om at de hadde et temmelig skralt utgangspunkt. Villmannen hadde sikkert dratt langt mot vest, kanskje inn i Norge, og det ville bli en hard jobb for karene å spore ham opp. Flyhjelp lot til å være den eneste brukbare løsningen på problemet. Lørdag morgen startet to mann på ski mot Suorva for å ringe etter Gundersen eller en annen flyver. Men akkurat da dukket flyet til Gundersen opp, og han ble mottatt med stor begeistring da han hadde landet. Gundersen og landsfiskal Nordgren gikk opp for å speide, mens fem andre karer i patruljen skulle gå på ski mot de leirplassene de hadde funnet dagen før. Noen timer senere fant det første møtet sted mellom jegerne og villdyret i menneskeham. Det skjedde på femti meters avstand - fra luften. Mannen lå på maven på en snefri stenhelle mellom dvergbjerk og kikket oppover. Gundersen gjorde en sving og satte kursen for full gass til Akka, der han bl. a. hentet rifler · til Storjord og Winther, som bare var bevæpnet med pistoler. Så satte hele patruljen seg i bevegelse mot stedet hvor villmannen var blitt sett. Gundersen fløy slik at flyet hele tiden var synbart for de samiske veiviserne, som aldri var i tvil om hvilken vei som var den korteste i terrenget. Etterhvert delte skiløperne seg opp i to og to på linje. Nå gjaldt det å komme opp i høyden og derfra tvinge desperadoen mot lavtliggende og åpent terreng. Denne taktikken var særdeles påkrevd nå - de ville ikke risikere å komme inn i et bakhold. Men dessverre var det svært lite oversiktlig her; store stener og fjellknauser stakk opp alle steder. Det var som å lete etter en ånd.
MYSTERIUM I LUFTEN
Under den fortsatte speidingen søndag den 25. februar hørte skiløperne et fremmed fly brumme i nordvestlig retning. Ingen kunne begripe hva slags fly det kunne være, og det var umulig å få øye på det. Gundersen gikk opp med flyet sitt for a lete etter den fremmede fuglen. Senere kastet han ned et kart og en brevlapp til karene. På lappen sto det skrevet at et norsk fly hadde landet på sjøen Råtjajaur, der det også var slått opp telt. Mandag satte de to beste skiløperne, Jokkmokks-Gustafsson og Storjord, kursen mot det mystiske flyet og teltet. De øvrige i patruljen foretok rekognoseringsturer ved branntomtene. Da de to førstnevnte kom tilbake til samlingsstedet samme kveld, hadde de dårlige nyheter med. Det norske flyet var et militærfly hvis besetning på to mann var sporløst forsvunnet. Bjørn Berg hadde hatt sin siste leirplass like ved der flyet var gått ned, så man kunne faktisk frykte det verste. Det var kulehull i flykroppen, og en revolverhylse lå i sneen, som var hardtrampet av ski og fotspor på kryss og tvers. Etter alt å dømme var flyet blitt sendt ut for å delta i jakten på Bjørn Berg. Men hva var skjedd med flyverne? Straks det lysnet tirsdag morgen, ga landsfiskal Nordgren signal til oppbrudd. Gundersen skulle i flere vendinger ta med seg karene til stedet hvor det norske flyet sto. Den altoverskyggende oppgaven nå var å finne flyverne. Akkurat idet patruljen skulle dra avsted, landet enda et norsk fly. Besetningen fortalte at to andre nordmenn, fenrik Harald Wedel Nilssen og kaptein Bjørn Horsberg, var forsvunnet med flyet sitt under speiding etter Bjørn Berg. Karene fra dette siste norske flyet mente forøvrig å ha fått øye på teltet til Bjørn Berg, nemlig ved en odde i sjøen Upmasjaur. Gundersen gikk opp med en gang, og en liten stund etter rapporterte han at pyromanen og voldsmannen Berg befant seg på marsj med pakket pulk mot området Ritsemjokk- Sitasjaure. Alle som fikk plass i de to flyene, ble nå stuvet inn, og så gikk begge flyene opp. Skiløperne ble satt av der det var ferske spor etter Berg. Så gikk Gundersen opp enda en gang, for igjen å lokalisere villmannen. Han kunne gi en oppmuntrende rapport da han kom tilbake. Berg var på vei nedover en dalsenkning. Dette ville gjøre det mulig for karene å følge en av villmarkens uskrevne lover - den at jegeren alltid bør befinne seg høyere enn det vesen han vil gjøre til sitt bytte. Gleden vek imidlertid plass for gru og forferdelse da et nytt norsk fly landet akkurat idet patruljen skulle sette etter Berg. Besetningen på dette flyet fortalte at en av de savnede flyverne, fenrik Nilssen, var blitt funnet i en nisje i en fjellvegg. Han var død, drept med flere skudd. Horsberg var forsvunnet.
Under den fortsatte speidingen søndag den 25. februar hørte skiløperne et fremmed fly brumme i nordvestlig retning. Ingen kunne begripe hva slags fly det kunne være, og det var umulig å få øye på det. Gundersen gikk opp med flyet sitt for a lete etter den fremmede fuglen. Senere kastet han ned et kart og en brevlapp til karene. På lappen sto det skrevet at et norsk fly hadde landet på sjøen Råtjajaur, der det også var slått opp telt. Mandag satte de to beste skiløperne, Jokkmokks-Gustafsson og Storjord, kursen mot det mystiske flyet og teltet. De øvrige i patruljen foretok rekognoseringsturer ved branntomtene. Da de to førstnevnte kom tilbake til samlingsstedet samme kveld, hadde de dårlige nyheter med. Det norske flyet var et militærfly hvis besetning på to mann var sporløst forsvunnet. Bjørn Berg hadde hatt sin siste leirplass like ved der flyet var gått ned, så man kunne faktisk frykte det verste. Det var kulehull i flykroppen, og en revolverhylse lå i sneen, som var hardtrampet av ski og fotspor på kryss og tvers. Etter alt å dømme var flyet blitt sendt ut for å delta i jakten på Bjørn Berg. Men hva var skjedd med flyverne? Straks det lysnet tirsdag morgen, ga landsfiskal Nordgren signal til oppbrudd. Gundersen skulle i flere vendinger ta med seg karene til stedet hvor det norske flyet sto. Den altoverskyggende oppgaven nå var å finne flyverne. Akkurat idet patruljen skulle dra avsted, landet enda et norsk fly. Besetningen fortalte at to andre nordmenn, fenrik Harald Wedel Nilssen og kaptein Bjørn Horsberg, var forsvunnet med flyet sitt under speiding etter Bjørn Berg. Karene fra dette siste norske flyet mente forøvrig å ha fått øye på teltet til Bjørn Berg, nemlig ved en odde i sjøen Upmasjaur. Gundersen gikk opp med en gang, og en liten stund etter rapporterte han at pyromanen og voldsmannen Berg befant seg på marsj med pakket pulk mot området Ritsemjokk- Sitasjaure. Alle som fikk plass i de to flyene, ble nå stuvet inn, og så gikk begge flyene opp. Skiløperne ble satt av der det var ferske spor etter Berg. Så gikk Gundersen opp enda en gang, for igjen å lokalisere villmannen. Han kunne gi en oppmuntrende rapport da han kom tilbake. Berg var på vei nedover en dalsenkning. Dette ville gjøre det mulig for karene å følge en av villmarkens uskrevne lover - den at jegeren alltid bør befinne seg høyere enn det vesen han vil gjøre til sitt bytte. Gleden vek imidlertid plass for gru og forferdelse da et nytt norsk fly landet akkurat idet patruljen skulle sette etter Berg. Besetningen på dette flyet fortalte at en av de savnede flyverne, fenrik Nilssen, var blitt funnet i en nisje i en fjellvegg. Han var død, drept med flere skudd. Horsberg var forsvunnet.
FANG HAM LEVENDE!
Patruljemennene så på hverandre i taushet. Nå hadde denne desperate mannen de skulle fange, tross alt klart å begå et mord uten at de hadde kunnet hindre det. Nå måtte landsfiskal Olof Nordgren som patruljesjef raskt avgjøre hva som videre skulle gjøres. Det ble noen vanskelige minutter for den unge politimannen, et stort ansvar var pålagt ham. Han har selv skildret situasjonen i et bilag til rettsprotokollen.
«Jeg ble nå tvunget til å endre planene. Overkonstabel Gustafsson fikk kommandoen over patruljene. Selv bestemte jeg meg for å gå til stedet hvor forbrytelsen hadde funnet sted og foreta undersøkelser der. Gundersen hadde fortalt at han sikkert kunne lande på et lite vann like nedenfor stedet hvor Berg nå befant seg. Gustafsson og Mørtberg skulle følge med ham og legge seg i bakhold. Larsson og to nordmenn skulle følge sporene til Berg. Innen vi skilte lag, ga jeg samtlige denne ordren: Berg skal fanges levende. Ingen fikk lov til å skyte uten i ytterste nødssituasjon. Da skulle skuddet rettes mot bena til Berg. Jeg understreket som det viktigste at enhver sørget for sin egen sikkerhet og ikke tok unødige chanser. Jeg ville ha samtlige med meg uskadd hjem. Vi visste alle at vi hadde å gjøre med en kaldblodig morder."
Patruljemennene så på hverandre i taushet. Nå hadde denne desperate mannen de skulle fange, tross alt klart å begå et mord uten at de hadde kunnet hindre det. Nå måtte landsfiskal Olof Nordgren som patruljesjef raskt avgjøre hva som videre skulle gjøres. Det ble noen vanskelige minutter for den unge politimannen, et stort ansvar var pålagt ham. Han har selv skildret situasjonen i et bilag til rettsprotokollen.
«Jeg ble nå tvunget til å endre planene. Overkonstabel Gustafsson fikk kommandoen over patruljene. Selv bestemte jeg meg for å gå til stedet hvor forbrytelsen hadde funnet sted og foreta undersøkelser der. Gundersen hadde fortalt at han sikkert kunne lande på et lite vann like nedenfor stedet hvor Berg nå befant seg. Gustafsson og Mørtberg skulle følge med ham og legge seg i bakhold. Larsson og to nordmenn skulle følge sporene til Berg. Innen vi skilte lag, ga jeg samtlige denne ordren: Berg skal fanges levende. Ingen fikk lov til å skyte uten i ytterste nødssituasjon. Da skulle skuddet rettes mot bena til Berg. Jeg understreket som det viktigste at enhver sørget for sin egen sikkerhet og ikke tok unødige chanser. Jeg ville ha samtlige med meg uskadd hjem. Vi visste alle at vi hadde å gjøre med en kaldblodig morder."
DOBBELTMORDER
Snart skulle det dessverre vise seg at Berg var dobbeltmorder!. Da landsfiskal Nordgren kom til den lille hulen som lå like ved flyet og teltet, fant han fenrik Nilsen liggende utstrakt ved inngangen til hulen. De mange kulene nordmannen hadde i kroppen, beviste at voldsmannen ikke hadde gitt Nilsen noen som helst chanse til å forsvare seg eller redde livet. Bare noen få meter fra stedet hvor den døde flyveren lå, fant Nordgren tomme patronhylser. Morderen hadde skutt Nilsen på kloss hold. Et stykke unna var det blodansamling og spor etter en som hadde slept seg avsted gjennom sneen. Sporene førte til en skrent ved vannet. Der ble de borte. Senere fant man ved å slå hull på isen, liket av kaptein Horsberg. Berg hadde drept ham ved å skyte ham i hodet. Støvlene og flyverdrakten var fjernet fra liket.
Snart skulle det dessverre vise seg at Berg var dobbeltmorder!. Da landsfiskal Nordgren kom til den lille hulen som lå like ved flyet og teltet, fant han fenrik Nilsen liggende utstrakt ved inngangen til hulen. De mange kulene nordmannen hadde i kroppen, beviste at voldsmannen ikke hadde gitt Nilsen noen som helst chanse til å forsvare seg eller redde livet. Bare noen få meter fra stedet hvor den døde flyveren lå, fant Nordgren tomme patronhylser. Morderen hadde skutt Nilsen på kloss hold. Et stykke unna var det blodansamling og spor etter en som hadde slept seg avsted gjennom sneen. Sporene førte til en skrent ved vannet. Der ble de borte. Senere fant man ved å slå hull på isen, liket av kaptein Horsberg. Berg hadde drept ham ved å skyte ham i hodet. Støvlene og flyverdrakten var fjernet fra liket.
UHYGGELIGE CHANSER
En lammende følelse av avmakt fylte et øyeblikk landsfiskal Nordgren. Han beskriver sin sinnsstemning slik:
"Av undersøkelsene fremgikk det at vi hadde å gjøre med en usedvanlig hensynsløs og råbarket morder, og jeg forsto at karene mine var i den største fare. Det var uhyggelige chanser de tok. Jeg brøt hastig opp og vendte tilbake med fly til Akkastugan sammen med bl. a. en norsk lege som var kommet med flystyrken. Vi hadde nemlig regnet med at det ville bli sårede hvis det kom til åpen strid med Berg. Dessverre fikk flyet vårt motortrøbbel og ble stående på Akkasjøen. Der ble vi sittende og vente på en mekaniker. Det føltes som en evighet. I ventetiden kom det ytterligere to norske fly, og via radio avga vi nå en rapport om hva som hittil var skjedd".
Denne dagen, tirsdag 27. februar 1951, ble således nyheten om de forferdelige hendelsene i Lapplandfjellene spredt over hele Norden. Alle ventet nå i febrilsk spenning på rapportene om jakten på den umenneskelige villmannen. Vi aktive journalister som fulgte dramaet pr. telefon, stilte oss naturligvis alle slags spørsmål om denne Bjørn Berg. Hvem var han? Hvor kom han fra? Det forelå ikke særlig mange fakta om mannen. Men etterhvert vokste det frem et bilde av et sykt og ulykkelig menneske som led av forfølgelsesvanvidd og så en dødsfiende i hvert eneste menneske han møtte. Seksogtyve år var han da han nå ble midtpunktet for alles interesse. En enkel bondegutt fra Taraldsvik utenfor Narvik, med usedvanlig tragiske familieforhold. Det lå sinnssykdom i slekten, morfaren var på asyl, og da Bjørn var fem år gammel, ble også moren innlagt på sinnssykehus. Legene oppga at hun led av schizofreni (personlighetsspaltning). Da tyskerne kom i april 1940, var Bjørn bare fjorten år. Han så på det hele som en spennende opplevelse og fulgte striden i Narvikområdet med en nyfikenhet som nær hadde kostet både ham og kameratene livet. Nå flyttet familien til Tennvassåsen, der faren fremdeles hadde en gård og der Bjørn arbeidet til 1941. I 1947 ble han utkalt til militærtjeneste, men sendt hjem igjen omgående. Noen måneder senere blir han ved et rent tilfelle anholdt av politiet. Da nekter han å gi noen som helst opplysninger om seg selv. I klærne hans fant man en notisbok. Den var Bjørns dyreste eie. Han hadde begynt å føre dagbok. Til disse bladene våget han å betro det han ellers ikke nevnte for et eneste menneske. I sin egen innbilning var han et menneske som alle la an på å plage. Og alle forfulgte ham, selv når han streifet alene omkring i fjellene. I begynnelsen av 1950 fikk han plutselig for seg at han skulle bli "menneskeforakt er og røver". Nå begynte han i sine dagdrømmer og hallusinasjoner å forestille seg at han fikk oppreisning ved å drepe mennesker.
En lammende følelse av avmakt fylte et øyeblikk landsfiskal Nordgren. Han beskriver sin sinnsstemning slik:
"Av undersøkelsene fremgikk det at vi hadde å gjøre med en usedvanlig hensynsløs og råbarket morder, og jeg forsto at karene mine var i den største fare. Det var uhyggelige chanser de tok. Jeg brøt hastig opp og vendte tilbake med fly til Akkastugan sammen med bl. a. en norsk lege som var kommet med flystyrken. Vi hadde nemlig regnet med at det ville bli sårede hvis det kom til åpen strid med Berg. Dessverre fikk flyet vårt motortrøbbel og ble stående på Akkasjøen. Der ble vi sittende og vente på en mekaniker. Det føltes som en evighet. I ventetiden kom det ytterligere to norske fly, og via radio avga vi nå en rapport om hva som hittil var skjedd".
Denne dagen, tirsdag 27. februar 1951, ble således nyheten om de forferdelige hendelsene i Lapplandfjellene spredt over hele Norden. Alle ventet nå i febrilsk spenning på rapportene om jakten på den umenneskelige villmannen. Vi aktive journalister som fulgte dramaet pr. telefon, stilte oss naturligvis alle slags spørsmål om denne Bjørn Berg. Hvem var han? Hvor kom han fra? Det forelå ikke særlig mange fakta om mannen. Men etterhvert vokste det frem et bilde av et sykt og ulykkelig menneske som led av forfølgelsesvanvidd og så en dødsfiende i hvert eneste menneske han møtte. Seksogtyve år var han da han nå ble midtpunktet for alles interesse. En enkel bondegutt fra Taraldsvik utenfor Narvik, med usedvanlig tragiske familieforhold. Det lå sinnssykdom i slekten, morfaren var på asyl, og da Bjørn var fem år gammel, ble også moren innlagt på sinnssykehus. Legene oppga at hun led av schizofreni (personlighetsspaltning). Da tyskerne kom i april 1940, var Bjørn bare fjorten år. Han så på det hele som en spennende opplevelse og fulgte striden i Narvikområdet med en nyfikenhet som nær hadde kostet både ham og kameratene livet. Nå flyttet familien til Tennvassåsen, der faren fremdeles hadde en gård og der Bjørn arbeidet til 1941. I 1947 ble han utkalt til militærtjeneste, men sendt hjem igjen omgående. Noen måneder senere blir han ved et rent tilfelle anholdt av politiet. Da nekter han å gi noen som helst opplysninger om seg selv. I klærne hans fant man en notisbok. Den var Bjørns dyreste eie. Han hadde begynt å føre dagbok. Til disse bladene våget han å betro det han ellers ikke nevnte for et eneste menneske. I sin egen innbilning var han et menneske som alle la an på å plage. Og alle forfulgte ham, selv når han streifet alene omkring i fjellene. I begynnelsen av 1950 fikk han plutselig for seg at han skulle bli "menneskeforakt er og røver". Nå begynte han i sine dagdrømmer og hallusinasjoner å forestille seg at han fikk oppreisning ved å drepe mennesker.
VIDDENES SØNN
Som før nevnt dro Berg til fjells og var borte 227 døgn i ett strekk - en fysisk prestasjon av rang, som viste at han fullt ut var en viddenes sønn og mestret fjellmannens teknikk. I januar 1951 gikk han på ski over fjellet til Sverige, og en måned senere skrev han i dagboken:
"Får jeg ikke leve som Gud, så vil jeg leve som djevel. Hva et menneske er, vet jeg ikke."
Han betraktet det altså som sin rett å ta for seg hva han kom over. "Røveren" Berg var i ferd med å bli drapsmann og brannstifter, han begynte så smått å skrive på sin saga som Lapplands onde og herjende ånd i moderne tid. Til å begynne med nøyde han seg med å bryte seg inn i fjellhytter og forsyne seg der. Hvorfor skulle han ikke gjøre det? Alle mennesker forfulgte ham jo. Da han den 19. februar satte fyr på hyttene i Vaisaluokta, meddelte han dagboken sin at han var meget tilfreds med hva han hadde gjort. Da de to svenskene dukket opp, ble han redd for at de var kommet for å drepe ham. Han var redd de skulle legge seg i bakhold og skyte ham. Best å komme dem i forkjøpet, tenkte han, best å skremme dem vekk med noen skudd, eller ta livet av dem… En stund etter mordforsøket skrev han i dagboken sin at han hadde såret en rypejeger, men avstått fra å ta livet av mannen. Hadde det vært en nordmann, skulle han ikke ha nølt et sekund. Bergs hat mot akkurat sine landsmenn hadde steget til det fullstendig vanvittige. Han gikk i stadig skrekk for å bli overfalt av nordmenn og betegnet dem som sine naturlige fiender.
Som før nevnt dro Berg til fjells og var borte 227 døgn i ett strekk - en fysisk prestasjon av rang, som viste at han fullt ut var en viddenes sønn og mestret fjellmannens teknikk. I januar 1951 gikk han på ski over fjellet til Sverige, og en måned senere skrev han i dagboken:
"Får jeg ikke leve som Gud, så vil jeg leve som djevel. Hva et menneske er, vet jeg ikke."
Han betraktet det altså som sin rett å ta for seg hva han kom over. "Røveren" Berg var i ferd med å bli drapsmann og brannstifter, han begynte så smått å skrive på sin saga som Lapplands onde og herjende ånd i moderne tid. Til å begynne med nøyde han seg med å bryte seg inn i fjellhytter og forsyne seg der. Hvorfor skulle han ikke gjøre det? Alle mennesker forfulgte ham jo. Da han den 19. februar satte fyr på hyttene i Vaisaluokta, meddelte han dagboken sin at han var meget tilfreds med hva han hadde gjort. Da de to svenskene dukket opp, ble han redd for at de var kommet for å drepe ham. Han var redd de skulle legge seg i bakhold og skyte ham. Best å komme dem i forkjøpet, tenkte han, best å skremme dem vekk med noen skudd, eller ta livet av dem… En stund etter mordforsøket skrev han i dagboken sin at han hadde såret en rypejeger, men avstått fra å ta livet av mannen. Hadde det vært en nordmann, skulle han ikke ha nølt et sekund. Bergs hat mot akkurat sine landsmenn hadde steget til det fullstendig vanvittige. Han gikk i stadig skrekk for å bli overfalt av nordmenn og betegnet dem som sine naturlige fiender.
NIFSE MINUTTER
Nå er det på tide å vende tilbake til villmarkspatruljen. "Fang ham levende!" lød landsfiskal Nordgrens ordre til overkonstabel Gustafsson og de fem karene som denne nå ledet. Denne tirsdagsmorgenen sto de i solglitter på sjøen Seggokjaures is med Bergs skispor foran seg. I samsvar med Nordgrens instrukser fløy Gustafsson og Mørtberg til et fjellvann noen kilometer foran morderen i dennes gangretning. Der kunne de legge seg i bakhold. De tre andre hadde ordre om å følge sporene til Berg - men hele tiden holde en viss avstand. Desperadoen skulle komme mellom ild fra to kanter. Som patruljesjef ga Gustafsson Gundersen og Mørtberg ordre om å bli på stedet, mens han fortsatte til fots oppover skråningen i den retning hvor morderen måtte befinne seg. Da han hadde gått ca. ti meter, kom han til en liten bakkekam hvor han hadde forholdsvis god utsikt. Plutselig hørte han en klaprende lyd som han kjente svært godt. Han snudde seg raskt, og fikk øye på Berg noen hundre meter høyere oppe. Samtidig hørte han Gundersen rope: Der er han! Gustafsson kastet seg ned på knærne. Men ikke et øyeblikk slapp han morderen av syne. I neste øyeblikk gjorde han et byks og kom seg bak en stor sten hvor han kunne iaktta Berg uten selv å bli sett. Gustafsson var knapt kommet bak stenen da de første skuddene smalt, og kulene hvinte rundt hodet på ham. Det viste seg at de kom både fra Berg og fra hans egne kamerater. Han var nemlig kommet midt mellom de to stridende partene. Gustafsson kom seg imidlertid videre og søkte dekning bak en knaus helt øverst på bakkekammen. Morderen befant seg nå bare sytti meter fra ham og hadde kastet seg ned. Han lå delvis skjult bak en sten, som samtidig tjente som anlegg for geværet hans. Politimannen løsnet sikringen på geværet sitt og løsnet et par skudd over hodet på Berg for å få ham til å holde seg nede og i ro, slik at de to andre karene kunne finne best mulige posisjoner. Nå gjald det å omringe morderen. Med skuddene sine ville Gustafsson også varsle karene som fulgte etter Berg, slik at de ble klar over situasjonen foran dem.
Nå er det på tide å vende tilbake til villmarkspatruljen. "Fang ham levende!" lød landsfiskal Nordgrens ordre til overkonstabel Gustafsson og de fem karene som denne nå ledet. Denne tirsdagsmorgenen sto de i solglitter på sjøen Seggokjaures is med Bergs skispor foran seg. I samsvar med Nordgrens instrukser fløy Gustafsson og Mørtberg til et fjellvann noen kilometer foran morderen i dennes gangretning. Der kunne de legge seg i bakhold. De tre andre hadde ordre om å følge sporene til Berg - men hele tiden holde en viss avstand. Desperadoen skulle komme mellom ild fra to kanter. Som patruljesjef ga Gustafsson Gundersen og Mørtberg ordre om å bli på stedet, mens han fortsatte til fots oppover skråningen i den retning hvor morderen måtte befinne seg. Da han hadde gått ca. ti meter, kom han til en liten bakkekam hvor han hadde forholdsvis god utsikt. Plutselig hørte han en klaprende lyd som han kjente svært godt. Han snudde seg raskt, og fikk øye på Berg noen hundre meter høyere oppe. Samtidig hørte han Gundersen rope: Der er han! Gustafsson kastet seg ned på knærne. Men ikke et øyeblikk slapp han morderen av syne. I neste øyeblikk gjorde han et byks og kom seg bak en stor sten hvor han kunne iaktta Berg uten selv å bli sett. Gustafsson var knapt kommet bak stenen da de første skuddene smalt, og kulene hvinte rundt hodet på ham. Det viste seg at de kom både fra Berg og fra hans egne kamerater. Han var nemlig kommet midt mellom de to stridende partene. Gustafsson kom seg imidlertid videre og søkte dekning bak en knaus helt øverst på bakkekammen. Morderen befant seg nå bare sytti meter fra ham og hadde kastet seg ned. Han lå delvis skjult bak en sten, som samtidig tjente som anlegg for geværet hans. Politimannen løsnet sikringen på geværet sitt og løsnet et par skudd over hodet på Berg for å få ham til å holde seg nede og i ro, slik at de to andre karene kunne finne best mulige posisjoner. Nå gjald det å omringe morderen. Med skuddene sine ville Gustafsson også varsle karene som fulgte etter Berg, slik at de ble klar over situasjonen foran dem.
"SAMTALE" I FJELLENE
Nå utviklet det seg omtrent følgende tilsynelatende "fredelige" samtale mellom Gustafsson og Berg.
- Slutt med skytingen! roper svensken.
- Kom frem! Hvis ikke, blir De drept!
- Kom frem De først, forlanger Berg.
- Ja, jeg skal gjøre det hvis De legger fra Dem geværet, reiser Dem opp og kommer ubevæpnet mot meg.
- Jeg er såret og kan ikke gå!
Berg forteller at han er blitt truffet i låret av en kule. Opplysningen overrasker svensken. Så holder Berg geværet frem for seg og stikker det med løpet ned i sneen.
- Nå har jeg ikke noe våpen, roper han.
- Kom frem nå!
Svensken vet ikke riktig om han skal stole på det Berg sier. Han velger å la være, og det gjør han rett i. (Siden fant man ved siden av Bergs mausergevær (Red. anm. Krag Jørgensen mod 1894, "langkrag") et ladd automatgevær og en ladd og usikret pistol samt en lærpose med patroner til våpnene.)
- Jeg tviler på at De er uten våpen, roper Gustafsson.
- Reis Dem og ta noen skritt fremover. Så skal jeg komme frem, jeg også.
Nå reiser Berg seg, han tar noen litt stabbende skritt og blir stående med hendene løftet i skulderhøyde. Han har gitt opp den ulike kampen. Gustafsson springer frem mot ham med geværet, klar til å skyte.
- Hvorfor skyter dere mot meg? spør Berg.
- Det er vi nødt til fordi De er farlig. De har jo drept to av Deres egne landsmenn.
- Ja, men det skjedde i selvforsvar.
Nå var Gundersen og Mørtberg også kommet frem. De foretok en kroppsvisitasjon av Berg og forbandt såret hans med plaster fra en førstehjelpspakke. Morderen var blitt såret i benet. Han ble så satt i en pulk, og karene dro ham ned til sjøen. Ikke lenge etter ble han fløyet til Gallivare.
Nå utviklet det seg omtrent følgende tilsynelatende "fredelige" samtale mellom Gustafsson og Berg.
- Slutt med skytingen! roper svensken.
- Kom frem! Hvis ikke, blir De drept!
- Kom frem De først, forlanger Berg.
- Ja, jeg skal gjøre det hvis De legger fra Dem geværet, reiser Dem opp og kommer ubevæpnet mot meg.
- Jeg er såret og kan ikke gå!
Berg forteller at han er blitt truffet i låret av en kule. Opplysningen overrasker svensken. Så holder Berg geværet frem for seg og stikker det med løpet ned i sneen.
- Nå har jeg ikke noe våpen, roper han.
- Kom frem nå!
Svensken vet ikke riktig om han skal stole på det Berg sier. Han velger å la være, og det gjør han rett i. (Siden fant man ved siden av Bergs mausergevær (Red. anm. Krag Jørgensen mod 1894, "langkrag") et ladd automatgevær og en ladd og usikret pistol samt en lærpose med patroner til våpnene.)
- Jeg tviler på at De er uten våpen, roper Gustafsson.
- Reis Dem og ta noen skritt fremover. Så skal jeg komme frem, jeg også.
Nå reiser Berg seg, han tar noen litt stabbende skritt og blir stående med hendene løftet i skulderhøyde. Han har gitt opp den ulike kampen. Gustafsson springer frem mot ham med geværet, klar til å skyte.
- Hvorfor skyter dere mot meg? spør Berg.
- Det er vi nødt til fordi De er farlig. De har jo drept to av Deres egne landsmenn.
- Ja, men det skjedde i selvforsvar.
Nå var Gundersen og Mørtberg også kommet frem. De foretok en kroppsvisitasjon av Berg og forbandt såret hans med plaster fra en førstehjelpspakke. Morderen var blitt såret i benet. Han ble så satt i en pulk, og karene dro ham ned til sjøen. Ikke lenge etter ble han fløyet til Gallivare.
MORD - TROSS FRITT LEIDE
Uten anger og sinnsbevegelse fortalte Berg om hvor kaldblodig han hadde skutt ned kaptein Horsberg og fenrik Nilsen. Da flyet deres nødlandet, var Berg over de to flyverne før de fikk sukk for seg. Kaptein Horsberg var ubevæpnet, mens kameraten bare hadde en pistol. Skuddvekslingen begynte før de fikk kommet seg ut av flyet. De klarte å legge på sprang i retning av hulen, merkelig nok. Men innen de kom dit, ble de truffet av hver sin kule fra Bergs mauser gevær (Red. anm. Krag Jørgensen mod 1894, "langkrag"). Horsberg døde med en gang, fenrik Nilsen ble såret. Nå lovet Berg Nilsen fritt leide dersom denne gikk tilbake til flyet. Men først måtte Nilsen kaste ut pistolen sin. Da flyveren allerede hadde brukt opp alle patronene, spilte det mindre rolle. Kanskje trodde han også på det Berg sa? Han kastet pistolen foran føttene på morderen og begynte å krype frem fra fordypningen i bergveggen. Berg hadde tatt noen skritt nærmere nå. Uten et ord skjøt han ned Nilsen. Siden plyndret han de døde for alt han kunne trenge, og lastet pulken sin full.
Uten anger og sinnsbevegelse fortalte Berg om hvor kaldblodig han hadde skutt ned kaptein Horsberg og fenrik Nilsen. Da flyet deres nødlandet, var Berg over de to flyverne før de fikk sukk for seg. Kaptein Horsberg var ubevæpnet, mens kameraten bare hadde en pistol. Skuddvekslingen begynte før de fikk kommet seg ut av flyet. De klarte å legge på sprang i retning av hulen, merkelig nok. Men innen de kom dit, ble de truffet av hver sin kule fra Bergs mauser gevær (Red. anm. Krag Jørgensen mod 1894, "langkrag"). Horsberg døde med en gang, fenrik Nilsen ble såret. Nå lovet Berg Nilsen fritt leide dersom denne gikk tilbake til flyet. Men først måtte Nilsen kaste ut pistolen sin. Da flyveren allerede hadde brukt opp alle patronene, spilte det mindre rolle. Kanskje trodde han også på det Berg sa? Han kastet pistolen foran føttene på morderen og begynte å krype frem fra fordypningen i bergveggen. Berg hadde tatt noen skritt nærmere nå. Uten et ord skjøt han ned Nilsen. Siden plyndret han de døde for alt han kunne trenge, og lastet pulken sin full.
ERKLÆRT SINNSSYK
Berg ble naturligvis satt bak lås og slå uten videre da han kom til Gällivare. Men først hadde politifolkene vært innom sykehuset der og fått stelt såret hans. Herredsretten i Gällivare bestemte at han skulle mentalundersøkes, og satte seg så i forbindelse med en kjent psykiater i Stockholm. Den 18. juni 1951 falt rettens kjennelse. Den kom avgjort ikke som noen overraskelse. Berg ble erklært for sinnssyk, og hans ugjerninger ble erklært som utslag av sykdommen. Han led av paranoid schizofreni (paranoid - hysterisk). Det ble bestemt at han skulle settes i forvaring på et sinnssykehus. Etter å ha vært på svensk sykehus et halvt års tid, ble han overført til et norsk asyl. Der sitter han den dag idag, over ti år etter at forbrytelsene fant sted. Myndighetene har vurdert saken på ny, men har ikke kunnet komme til noe annet resultat enn at han fortsatt må holdes i forvaring på asyl.
Berg ble naturligvis satt bak lås og slå uten videre da han kom til Gällivare. Men først hadde politifolkene vært innom sykehuset der og fått stelt såret hans. Herredsretten i Gällivare bestemte at han skulle mentalundersøkes, og satte seg så i forbindelse med en kjent psykiater i Stockholm. Den 18. juni 1951 falt rettens kjennelse. Den kom avgjort ikke som noen overraskelse. Berg ble erklært for sinnssyk, og hans ugjerninger ble erklært som utslag av sykdommen. Han led av paranoid schizofreni (paranoid - hysterisk). Det ble bestemt at han skulle settes i forvaring på et sinnssykehus. Etter å ha vært på svensk sykehus et halvt års tid, ble han overført til et norsk asyl. Der sitter han den dag idag, over ti år etter at forbrytelsene fant sted. Myndighetene har vurdert saken på ny, men har ikke kunnet komme til noe annet resultat enn at han fortsatt må holdes i forvaring på asyl.
flere historier
Les også: Nordlys-dokumentar 29.03.2014 skrevet av Asbjørn Jaklin - Ca. 2,5 MB - PDF
Stor Nordlys-dokumentar signert Asbjørn Jaklin: "Han drepte 2 norske piloter i den svenske fjellheimen".
Publisert med tillatelse fra Nordlys og forfatter. Last ned dokumentaren.
Publisert med tillatelse fra Nordlys og forfatter. Last ned dokumentaren.
nordlys_dokumentar_29.03.2014.pdf | |
File Size: | 2601 kb |
File Type: |
Les også: Drama i grensefjell - fra boken "Kald krig i nord" av Tor Jacobsen 1990 - Ca. 4 MB
drama_i_grensefjell_fra_boken_kald_krig_i_nord_av_tor_jacobsen_1990.pdf | |
File Size: | 4248 kb |
File Type: |
Les også: Spennende dager, fra Årbok for Tysfjord 1986, Tysfjord Lokalhistorielag - Ca. 1,7 MB
spennende_dager_fra_aarbok_for_tysfjord_1986.pdf | |
File Size: | 1712 kb |
File Type: |
Torbjørn Hansen - Wikipedia
torbjørn_hansen_–_wikipedia.pdf
torbjørn_hansen_–_wikipedia.pdf